"Måla med ljus - Les Grands Moments"

Multireporter och opinionsbildare. Det som står i min blogg är mina högst privata tankar och åsikter.

Den økonomiske krisens store tapere

Latvian family

Du har sikkert hørt om den økonomiske krisen i Latvia. Det meste som skrives om Latvia i media er tall og uttalelser som kommer fra politikere og økonomer, eller artikler om krisen som skrives av utenlandske journalister over en kaffe latte på en trendy kafé i Riga. La meg i stedet ta deg med på en tur til den pittoreske middelalderbyen Cesis, 85 km nordøst for Riga, der jeg møtte noen av de virkelige taperne under og etter den økonomiske krisen.



Hakk i hæl på sosialarbeider Ivita fra Cesis kommune og bistandsarbeider Liana Velka fra Riga gikk jeg opp en gammel, knirkende spiraltrapp i en nedslitt boligblokk til en like nedslitt leilighet. I døren til leiligheten ble vi møtt av en smilende ung mor, Dace Gimenes, som tok imot oss. Daniela 4 år, så nysgjerrig opp bak sin mor. Vi gikk gjennom det lille kjøkkenet og inn i stuen, hvor jeg hilste på faren Aldis, Sandra 2 år og lille Krister 11 måneder. Den eldste datteren, Adrija, er 6 år og går på førskolen. Familien Gimenes hadde sett frem til vårt besøk med store forventninger. Det var første gang de hadde fått besøk av noen fra et annet land, og barna hadde på seg sine fineste klær. For latviere er det viktig å holde fasaden utad og ikke se fattig ut.
- Du arbeider vel ikke for en latvisk avis, sier Dace og ser litt spent på meg. Da jeg forklarte at jeg er en skandinavisk frilansjournalist, slappet hun av.
Familien var bekymret for hva naboene ville tro hvis artikkelen ble publisert i en latvisk avis, for i Latvia er det skamfullt å være fattig.

Uegnet leilighet for ung familie
De seks personene i denne familien klynger seg sammen i en liten, slitt ett-roms leilighet på 40 kvm med stort behov for renovering. Rommet varmes opp av en gammel vedovn som sprer varmen til hele rommet. Det er mugg på de gulnede veggene som opprinnelig er dekket med tapet, et skittent, blått teppe ligger på parketten foran en lav og skitten sovesofa som har sett sine beste dager for lenge siden. En ekkel stank av urin ligger over leiligheten. Den kommer fra toalettet i samme etasje, et toalett som de deler med en annen familie.
- Huff det er så skittent og fælt her; du må vel ikke ta bilde av kjøkkenet eller badet? sa mamma Dace og så bedende på meg da jeg løftet kameraet for å ta et bilde. Det lille kjøkkenet hadde vannskader og var fullt av mugg og helt uegnet for en småbarnsfamilie …
- Jeg forsøkte å gjøre leiligheten ren og ryddig før dere kom, men jeg klarer ikke å få den ren selv om jeg prøver hardt, sa mamma Dace.
Selv om jeg ikke har en spesielt ømfintlig nese, avstod jeg fra å besøke det stinkende toalettet.



Uegnet leilighet for småbarnsforeldre
Som småbarnsforelder ville jeg aldri ha bodd slik familien Gimenes bor. Spesielt ikke med en liten gutt som Krister, som nysgjerrig smaker på alt han finner på gulvet. Mamma Dace og pappa Aldis gjør alt for å holde motet opp, slik at barna ikke skal bli engstelige. Aldis er svært bekymret for situasjonen., Han har uførepensjon på grunn av en hørselsskade, men vil likevel arbeide slik at han kan klare seg selv, forsørge familien og ikke være avhengig av støtte og andre menneskers velvilje.
- Ingen ønsker å ansette småbarnsforeldre. De vi kjenner som har jobb, får lavere og lavere lønn og etter noen måneder får de ikke lønn i det hele tatt, sier Dace med tårer i øynene.
Jeg løfter kamerat og tar et bilde av barnet. Daniela ville se bildet på kameradisplayet med én gang. Hun kommenterte bildet på latvisk samtidig som hun lo sånn at hun nesten ble kvalt. Hun minner meg om min egen datter Marcia, som er i samme alder. De har det samme glimtet i øyet og samme nysgjerrighet på verden omkring seg.



Merkelig gjeldsordning
Med strøm og varme koster leiligheten ca kr 1 500 pr måned. Det er for dyrt for familien Gimenes, som flyttet til den lille kommune Cesis for et år siden i håp om å finne arbeid. Aldis’ uførepensjon er på kr 1 125 i måneden. Mamma Dace får for tiden kr 1 500 måneden i fødselspenger for sønnen Krister. Når Krister fyller et år opphører fødselspengene og går over til barnebidrag på ca kr 120 måneden per barn.
- Jeg vet ikke hvordan vi skal klare oss når fødselspermisjonen opphører; vi kommer ikke til å ha penger til mat til barna våre. Min eldste datter Adrija har taleforstyrrelser og hun trenger en logoped, men det har vi heller ikke penger til.

Familien har stort behov for sosialhjelp, men for å få det må de først bli registrert i Cesis. Det ville ikke ha vært noe problem hvis ikke eieren av leiligheten hadde satt foten ned og nektet. Eieren krever at familien først skal betale et depositum på kr 2 250 før han vil registrere dem på leilighetens adresse, og det er penger som familien ikke har mulighet for å skaffe. Den forrige leietakeren forlot bare leiligheten og ingen vet hvor han befinner seg. Selv om det høres rart ut i våre ører, er det i Latvia lov å kreve den gamle leietakerens gjeld fra nye leietakere.
Jeg spurte hvorfor ikke denne familien også forlot leiligheten og la gjelden bak seg.
- Hvor skal vi gjøre av barna våre nå i vinter da? svarte Dace.



Den økonomiske krisens store tapere
- Vi prøver å finne et billigere sted å bo utenfor byen eller på landet der barna kan løpe fritt omkring. Her blir jeg redd hver gang vi går ut på grunn av trafikken. Vi ønsker også å dyrke poteter og grønnsaker for å holde kostnadene nede, sier Dace Gimenes. Med matpriser som er like høye som i Norge, er det vanskelig for familien å få matpengene til å strekke til.  Som oftest har de bare råd til å kjøpe basisvarer som poteter, brød og løk.


Jeg sa adjø og forlot familien Gimenes. Det føltes som jeg hadde sittet i en tidkapsel og blitt ført tilbake til det fattige Sverige på 1920-tallet, som min gamle bestemor har fortalt meg om mange ganger.



Oppriktig medfølelse for dem med stor behov for hjelp
Sosialarbeideren Ivita er fortvilet over familien Gimenes situasjon og hun gjør alt som står i hennes makt for å hjelpe dem. Da sosialtjenestens reglene hindret henne i å gi dem mer hjelp, tok hun kontakt med Liana Velka fra Riga, og gjennom henne har familien mottatt krisehjelp i form av mat, klær, hygieneprodukter og til og med leker til barna. Det som først og fremst slo meg under mitt besøk i Cesis var engasjementet de ansatte i sosialtjenesten la for dagen for sine klienter, til tross for at arbeidsmengden deres har fordoblet seg siden i fjor samtidig som lønnen deres er redusert med ca 40%. Sosialtjenesten får mindre og mindre penger til sin virksomhet. Sosialarbeiderne i Cesis drives av en oppriktig medfølelse med de som trenger hjelp. De liker ikke å gi dem penger i hånden. I stedet betaler de en del av husleieutgiftene, kjøper basisvarer og vitaminpiller til barna, samt betaler skolepenger og barnehageavgifter.

Familien Gimenes er en familie som ønsker å gjøre rett for seg. I mange fattige familier i dette området har fedrene, og i noen tilfeller også mødrene, lett for å ta til flasken for å drukne sine sorger, med det resultatet at de da iallfall blir ute av stand til å ta seg av barna sine. Det er grunnen til at sosialtjenesten ikke ønsker å gi sine kunder kontante penger i hånden. Risikoen er stor for at pengene blir drukket opp.



Tekst & foto: Mikael Good 

Klicka på länken om du vill läsa reportaget på svenska: http://chasid68.blogspot.se

Added 2012-06-25 08:59 | Read 9463 times. | Permalink



(now shown)

To avoid getting spam and other kind of trash comments, please enter the control code below.
« enter the number seventythree as digits in this field

XXX
 

Add

Previous posts

Bloggar


Gallerier som jag är med i


Google Translate


Mina favoritfotografer